E-post fra Torbjørn Sander gir meg nesten dårlig samvittighet. Han ønsker at Line K. O. skal være best mulig utrustet til hun blir operert i desember. Jeg ble invitert til å fortelle historien min tidligere, men har ikke gjort det. Alle andre historier er mye mer interessante enn min og de andre kan så mange flere detaljer enn meg.

Jeg mistet gradvis hørselen gjennom ca 25 år – kanskje er det flere år uten at jeg har registrert hørselstapet. Jeg ble flink til å lese på munnen og begynte å lære tegnspråk på Ål folkehøgskole for fire år siden – noe jeg var lite motivert for og resten forsvant da opplæringen ikke kunne å omfatte barn og barnebarn.

CI-operasjon hørte jeg om for 15 –16 år siden. Under oppholdet på Ål møtte jeg flere CI-opererte barn og etter hvert et par voksne som fortalte de hadde utbytte av operasjonen. Jeg ble vurdert for operasjon ved Rikshospitalet og operert 8 måneder etter legevurderingen.

Like før operasjonen ble jeg invitert til Briskeby. Her fortalte en CI-operert lege om sine erfaringer. Han var blitt operert to ganger med noen måneders mellomrom. Etter siste operasjon hadde han bare gode erfaringer – og hans beretning ble toneangivende for meg.

Jeg våknet etter operasjonen med kvalme og svimmelhet. Hadde vansker med å være oppreist og kastet opp all den gode maten. Hørte så vidt litt med et høreapparat. Fikk sykemelding i en måned. Arbeidet noen timer hver uke. Svimmelheten avtok. Jeg gikk baklengs ned alle trappene en stund; gåstavene tar jeg fortsatt med meg når jeg skal gå langt eller lenge – det er betryggende.

15. juni 2004 fikk jeg taleprosessoren. Høreapparatet på andre siden var tatt bort – og jeg hørte. Jeg gikk tilbake til pasienthotellet med beskjed om å lytte til omgivelsene. Jeg satt en stund utenfor og lyttet til gnissingen av noen store trær. Det lød som vedsaging og var vel hardt etter min oppfatning.

Senere snakket jeg med en mann som fortalte meg sin sykehistorie og syntes det var interessant å høre om CI. Senere på kvelden så jeg på fjernsyn – en dokumentar om kaffedyrking. Her fikk jeg med meg et ord som ”government” – og så på teksten at oversettingen stemte med mine engelskunnskaper.

Neste morgen fikk jeg lag av to damer til frokosten. Nok en gang hørte jeg på sykehistorier og damene syntes jeg skulle klage på lydgjengivelsen. Jeg klaget, selv om alt jeg hørte var overveldende – trafikken langt nedenfor hotellet lød for meg som vakker musikk. Jeg skulle lære å bli mer kritisk. Audingeniøren justerte og jeg lyttet til setninger og bokstaver.
Den ettemiddagen gikk jeg tur. Det var en bekk som rant, og jeg hørte tydelig en due og en trost. Snakket med de samme damene. Det blåste lite den dagen, men trafikken var mindre ”voldsom”.
Slik gikk dagene og jeg skulle reise hjem. Billett ble bestilt – og så kunne jeg ringe til datteren min for å fortelle når jeg skulle hentes på toget. ØNH hadde plukket ut en telefon jeg fikk prøve. Trente litt med audiofysikeren, så sa han i telefonen at jeg kunne ringe. Datteren min svarte og jeg bestilte henting og fortalte litt om det som hadde skjedd bare for å oppdage at medhjelperen min sto i døra og lyttet til samtalen. ”Var hun ikke overasket en gang,” var kommentaren. Jeg kunne bare svare at døtrene mine ventet det skulle gå så bra.

Neste dag dro jeg på jobb. Jeg har vært guide ved et museum flere år i sommerhalvåret. Tre engelskmenn var første gjester. Jeg kjente et par fra før og visste at mannen var norsktalende. Jeg fortalte om operasjonen og strømtilkopling noen dager tidligere. Han mente jeg kunne snakke på engelsk og fortalte om meg først. Så gikk vi rundt i tunet og kikket på alt som er der. Senere kom tyskere som jeg snakket engelsk til – ingen nordmenn viste seg første åpningsdagen

Da høsten kom, begynte jeg med høretrening hos audiopedagog. Var til time fire ganger før 3 måneders-kontrollen ved Rikshospitalet. Etter lyttetrening og justeringer av implantatet, var meningen at andre hadde mer bruk for høretrening enn meg. Etter hvert fant jeg ut at folkemusikk var pent med min hørsel – og panfløyte. Nå kan jeg lytte til mye mer. De siste dagene har jeg også hørt på radio – kortere stunder om gangen.

Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk dårlig samvittighet da jeg leste om sauebjellene i hodet til Inger Anita Fjose, ”Et hørende liv med Cochlea Implantat”. Sauebjellene i mitt hode kom fra sauer som beitet rundt husene i bygdatunet. Jeg begynte å lengte til at de skulle komme tilbake til tunet fra sommerbeitet høyt til fjells.

Det er mye lyd å glede seg over – også ulyd. Jeg opplever at såkalte ”hvite lyder” blir borte til jeg begynner å konsentrere meg om å høre lydene. Merker dette best med lydene fra en ferje som passerer huset mitt hele dagen.

Hjelmeland, 18.10.05

Åse T. Jensen