Evy Trohaugen
------------------------------------------------------------
fra Østlandet
Endelig operert i 2005

 
 
Hei alle sammen...Jeg vil gjerne fortelle dere min historie...
   

Jeg har tidligere lest dagboka til Thorbjørn og ledd og nesten grått meg gjennom flere kapitler (er det riktig skrevet, Thorbjørn?). Og jeg syns at han skal skrive en bok om sitt liv. Det er altfor få som vet om hvordan det er å være døv. Det er så mye uvitenhet ute blant folk. Og særlig det om CI, jeg forstår de døve godt når de ikke vil at barna deres skal gå igjennom den operasjonen. De vet jo ikke av noe annet liv enn å være døve og bruke tegnspråk. Tenk på det, Thorbjørn, når du kritiserer døve pga. CI. De forstår det bare ikke. Døve mennesker et helt spesielt folkeferd eller hva jeg skal kalle det? Det står helt stille i hodet mitt....de klarer ikke å se mulighetene i CI, rett og slett.

Jeg er født på Opakermoen i Nes kommune 15.10.48. Jeg har to yngre søstre som er hørende. Pikenavnet mitt var Rønoldtangen.
Da jeg var tre år skjønte mamma at noe var galt, jeg reagerte ikke når hun ropte på meg. Men jeg skvatt til når hun smelte i døra. Jeg ville sitte på fanget til folk når de prata. Helst på høyre fang sånn at de prata inn i det øret jeg hørte best på. Og det husker jeg sjøl.
Mamma dro til lege med meg, men "nei....å nei....en unge på tre år går det ikke an å bry seg om.....de hører bare det de vil høre sjøl", sa han. Det var det.
 

Sommeren før jeg skulle begynne på skolen ble jeg lagt inn på Rikshospitalet. Hva de gjorde der vet ikke jeg, alt jeg husker er at jeg lå på rommet og "lekte" med romkameratene mine. Jeg fikk ikke lov og stå opp av senga - for ikke å snakke om å gå ut av rommet. Husker bare at jeg fikk ei sprøyte i baken som gjorde vondt. Ikke noen forklaring om noen ting - ingen prøvde å prate med meg i det hele tatt. Og jeg som var så flink til å lese på munnen og prate! Hadde tross alt klart meg bra i 6 år!

Resultatet var at de fant ut at jeg hadde mistet halvparten av hørselen. Jeg fikk et kroppsbåret høreapparat med ørepropper i begge ørene. Det hadde jeg på prøve 14 dager. Den dagen jeg skulle innover igjen til kontroll visste mamma ikke om jeg fikk beholde apparatet. Jeg ble jo helt fortvilet. "Men mamma", sa jeg "jeg vil jo høre jeg også!!!!" Stakkar mamma....hun var jo like fortvilet....hun visste ikke at jeg fikk det "gratis". Stor var jo gleden da vi fikk høre at jeg fikk beholde det! Den gangen kostet et høreapparat kr. 900,- og det var jo mye penger på den tida.

Jeg gikk på Opaker folkeskole i 5 år og klarte meg kjempebra der, men vi fikk ny skoleinspektør som sa at jeg ikke fikk fortsette. Så jeg måtte begynne på Vikhov off. skole før tunghørte på Vikhamar. Det var nå greit
det, jeg likte meg der - MEN jeg lærte om igjen ALT det jeg hadde lært på folkeskolen hjemme. Jeg stagnerte på en måte. Nok om det. Jeg fikk lov til å slutte på Vikhov jula før konfirmasjonen. Fikk valget mellom å gå til konfirmasjon der eller hjemme. Jeg valgte det siste.

Siste halvår gikk jeg sammen med 7. klasse på Opaker skole. Klassen under meg. Der hadde vi mye diktat, altså læreren fortalte en historie tre ganger som vi skulle skrive det vi husket etterpå. Jeg var best av 16 stk!!!! 16 hørende!!!! Da var jeg kry, ja....
 

Den høsten begynte jeg på Alm off. framhaldsskole for døve og tunghørte. Og der snappet jeg opp tegnspråket. Senere gikk jeg på Briskeby handelsskole og Sophies Mindes yrkesskole for handikappede. Og begynte i arbeidslivet da jeg var 17 år. Bodde i Oslo 3 år og var både titt og ofte i Døveforeningen der. Ble ganske godt kjent med døvemiljøet og tegnspråk. Det savner jeg den dag i dag. Det er noe eget med å være sammen med likesinnede.

Traff min mann (hørende) da jeg var nitten og vi giftet oss august 1973.
Fikk en sønn september 1974. Og han er hørende.


Nå skjer det noe...

Onsdag 9. mars

Fikk tlf fra Rikshospitalet tirsdag 8. mars 2005 kl. 22.00 med tilbud om å legges inn onsdag 9. mars og opereres torsdag 10. mars. Jeg fikk 10 min. på å bestemme meg. Jeg sa jo selvfølgelig ja! Å gud.....så nervøs jeg ble. Mannen til min niese kjørte oss innover onsdag morgen, skulle møte senest kl. 11. Der traff jeg to hyggelige skrivetolker (som jeg nesten ikke hadde bruk for). På Rikshospitalet var de så flinke til å prate tydelig. Jeg måtte prate med forskjellige sykepleiere, anestesi-legen og legen som skulle operere meg. Den legen er svensk. Han heter Dr. Claude Laurent.

Skrivetolkene måtte gå kl. 14.00, meningen var at det skulle komme en annen tolk og ta over, men det kom ingen. Jeg måtte prate med legen sjøl. Det gikk greit, han prata veldig tydelig. Nervøsiteten forsvant da jeg begynte å prate med dem, gudskjelov.

Jeg skulle opereres kl. 12 dagen etter. Et barn skulle opereres føre meg. De kom to studenter som ville intervjue meg. Etterpå var jeg med dem til auditoriet. De skulle ha et foredrag om meg og min situasjon. Å huttemegtu . Det skjedde noe hele tida, så jeg rakk ikke å være nervøs.

Torsdag 10. mars

Jeg ble kjørt opp til op-salen kl. 11.45, fikk narkose og sovna. Ble vekt kl. 15.50. Måtte ligge på overvåkningen til kl.18. Jeg var så sulten at jeg fikk middag med det samme jeg kom tilbake til rommet. Det smakte godt! Ved 20-tiden fikk jeg besøk av min mann, min sønn og min elsdte søster. Det var koselig, men smertene satte inn akkurat da. Jeg sovna tidlig, men ble vekt kl. 21 med spørsmål om jeg ville ha mer mat. Neitakk, sa jeg og sovna igjen. Så ble jeg vekt når nattskiftet kom på. De spurte om alt var i orden. Hun jeg lå på rom sammen med ble operert samme dag som meg. Hun hadde brokk på spiserøret, i halsen. Hun hadde mye vondt om natta så sykepleierne fløy ut og inn hele tida. Jeg ble jo litt forstyrret av det, men det gikk jo greit det også.

Fredag 11. mars

Jeg var glad da det var på tide å stå opp. Fikk vondt av å ligge. De måtte ta ut en kanyle i beinet mitt så jeg fikk på meg sko. Derfra var ikke veien lang til korridoren og litt "trim". Da hadde jeg ikke røkt siden onsdag kveld, og jeg savna det IKKE. Var på røntgen 2 ganger den dagen og fikk reise hjem senere på dagen. Så det gikk radig.
 

Lørdag 12. mars.

Jeg ble litt redd om morran. Skulle pusse nesa, og det small så fælt i det opererte øret. Det gjorde skikkelig vondt. Senere på dagen fikk jeg litt feber så jeg trodde jeg hadde fått ørebetennelse. Da kom jeg på at jeg kunne sende mail til CI-gruppa og spørre om noen hadde opplevd dette. Jeg fikk svar av 4 stk. De hadde også opplevd det, gudskjelov. Så nå går jeg og venter på time til kobling av apparatet. Det skal skje om 4-6 uker.

Mandag 14. mars.

Jeg blir stadig bedre. Hevelsen er på vei ned. Og i morra kan jeg vaske håret.

Tirsdag 15. mars.

Endelig er jeg rein på håret. Det skjedde noe i kveld. Jeg hadde tatt av meg høreapparatet som vanlig pga. eksem.
Vi satt og så på tv og prata sammen. Plutselig hørte jeg min egen stemme! Det var som om jeg sto langt unna meg sjøl og prata....men likevel. Jeg torde nesten ikke si noe, ble helt paff. Det ble også Kristian. Det ga oss et visst håp.

Onsdag 16. mars.

Hører ikke sånn i dag, men jeg har heller ikke prata noe. Kristian sover ennå. Skal prøve senere.

Torsdag 17. mars - 31. mars.

Har hørt litt innimellom, særlig når jeg har på apparatet. Svimmelheten jeg var plaget av før er borte (?)

 

Mandag 18. april - 21. april.

Var på Rikshospitalet og koblet på apparatet. Det var lyd fra første stund. Dere skulle sett meg, jeg hoppa hver gang jeg hørte. Lyden ble trappet opp 2 ganger daglig. Første dagen var alt et salig bråk, men det gikk ikke lang tid før hjernen min vennet seg til lyder. Det første jeg oppfattet var folk som gikk med høye hæler. Satt i restauranten på hotellet sammen med min tante og så på beina til folk og fant den personen som passet med lyden. Min tante begynte nesten å gråte. Hun var med meg første døgnet, stakkar. Jeg prata nesten høl i hodet på henne.
Mannen min kom dagen etter og var til jeg skulle hjem. (Vi var ikke klar over at jeg burde ha med ledsager)
Det var jeg glad for, for det var mye å lære. Det hadde ikke hjulpet noen av oss om jeg hadde kommet hjem med den kofferten og prøvd å forklare ham hva alt kunne brukes til.
Vi gikk turer i parken og lyden jevnet seg ut etter hvert. Det går en bekk gjennom parken med stryk. Det hørtes ut som det var en foss i vårflom. Vi satt 4 stk. ute på terassen i 4. etasje på hotellet og prata sammen, deriblant ei fra Arendal. Jeg hørte hvem som prata og klarte å følge med på samtalen uten å spørre Kristian, min mann, hva de prata om som jeg gjorde støtt før. Bare det var stort! Siste dagen sto vi oppe på terassen og jeg hørte fottrinn langt borte fra. Kristian hørte ikke det. Jeg fant damen det var snakk om og fulgte henne med øynene helt til jeg kunne peke henne ut for ham. "Da hører du bedre enn meg", sa han. Han hører litt dårlig. Den dagen jeg reiste hjem var det veldig spennende. VI SÅ KONGEN!!!Han ble utskrevet kl. 09.00 den morgenen. Jeg hadde time hos Kjell Rasmussen på samme tid, men tok meg tid til å se Kongen i levende livet.

Da vi kom hjem den ettermiddagen satt Kristian og ropte på meg hele tida. Jeg måtte be han ta det med ro for jeg var ikke vant til det. "Samma det, jeg har fått meg ny kjerring", sa han, "det er så moro"! Slitsomt.
Har nesten ingen problemer med å forstå hva folk sier når vi sitter flere sammen og prater.


Lørdag 23. april.

Kristian satte på en CD av Øystein Sunde. Jeg oppfattet musikk og stemme. Det har jeg ikke gjort på flere år. Jeg måtte bare danse, jeg.

Prøvde også å prate med min tante i tlf. Hørte stemmen hennes ganske tydelig, men oppfattet ikke ordene. Det kommer nok med tida. Vi øver nesten hver dag med forståelse av ord uten å lese på munnen. Jeg sier "nesten" for her går det unna med besøk.

24. april.

Hørte fuglesang for føste gang i mitt liv. Her går det unna, ja. Dette er stort. Jeg har aldri hørt fuglene, så det var en opplevelse i seg sjøl. Jeg skal låne en FugleCD og prøve å lytte på den. Alle jeg prater med må gråte en skvett når de prater med meg. De sier jeg har fått en mer syngende, rolig stemme?!?

Mer følger siden........