En vakker dag i år 2000 var jeg i byen med min søster og vi gikk inn på en musikk butikk for å høre litt musikk med "ørelapper" . Tok av meg høreapparatet og det var helt fortvilende for jeg hørte ikke et pip musikk.
Jeg prøvde å trykke hardt og skrudde opp lyden høyest men likevel var det "dødt". Jeg ble fortvilet og prøvde med høreapparat på meg men det hjalp ikke. Da gikk alt nedover og jeg hadde ikke noe glede av musikk lenger.

Jeg sliter med en del plager i kroppen og det blir aldri bedre.
Jeg har Usher-syndrom og synet vil ikke bli bedre i fremtiden så jeg tenkte at med litt hørsel kan det bli lettere for lyd er det beste som kan skje , man føler seg bedre når man hører noe.

 

Nå fikk jeg hjelp av en audiopedagog i Vestfold til å hjelpe å søke meg til Rikshospitalet og det tok ca to år å få svar fra dem .
Fikk endelig time til undersøkelse mandag 22 november 2004. Jeg hadde med meg døvetolk til disse undersøkelse og til samtalene med overlegen og sykepleier. Jeg var veldig spent på disse undersøkelsene - alt på en dag.

Undersøkelsene med tolk gikk kjempe bra og undersøkelsene gikk unna .
Vi slappp å vente så lenge i køen.

På slutten av dagen var det møte med overlegen og sykepleier der vi skulle snakke om jeg kunne få operasjon eller ikke. Jeg satt der og var veldig spent da fikk jeg beskjed fra overlegen at jeg er kandidat til å operere CI.
Jeg var ikke helt sikkert på om jeg har forstått riktig men tolken sa flere ganger med tårer i øynene : ja du får. ja du får.
Jeg ble så glad at jeg hoppet og sa jeg skal ta operasjonen og vil skrive under nå:-)

Så fikk jeg brev noen måneder etter for innleggelse mandag 9 mai 2005 kl 10.00. Hadde med meg min mor som tolk og støtte, fikk et rom alene for meg selv og byttet klær .Var så spent og håpet at det skulle gå bra. Fikk beskjed at jeg blir den første som blir operert den dagen, slik jeg slapp å vente i køen hele dagen. Lå i senga og ventet på to sykepleier som skulle komme for å hente meg og bringes til operasjonsalen . Der møtte jeg to overleger og noen "grønne" folk:-) - fikk hilse på dem-
Fikk narkose både i munn/nese og i arm , fikk beskjed om å telle fra 1 til 10. Tenkte jeg skal prøve å holde meg våken, startet å telle men da jeg kom til 4 var jeg borte vekk.Det ble en komplisert operasjon som varte i 6 timer . Jeg merket at jeg ble flyttet til annen seng og våknet og sa jeg må på do så de stresset med å hjelpe meg med det, og så sovnet jeg igjen og husketikke noe mer.

Ble trillet til overvåkning og jeg våknet og så på min mor som stod der med et spent ansikt og kikket og smilte mot meg. Overlegen kom og snakket med oss og sa alt er vellykket. Tilbake til rommet "mitt" og slappet av, følte meg sliten og øm.Jeg ble der til neste dag og dro hjem i fin form.

 

 

Igjen var vi tilbake til Rikhospitalet i begynnelsen av juli. Da var jeg så spent og hadde med meg døvetolk og min mor. 
Så fikk jeg CI apparatet på meg og legen begynte å prate , jeg opplevde lyden som et ekko og smilte hardt selv om det var litt merkelig å høre.

Legen ba meg å prøve snakke min egen stemme og det prøvde jeg samtidig som jeg lo og lo og lo, klarte ikke å prate for jeg følte lyden helt annerledes enn jeg har hørt før. Det var helt ufattelig og mye latter og tårer og alt.

Jeg måtte gå en runde i Rikshospitalet for å øve meg med å venne meg til lyd og støy rundt meg.

En morsom episode var at  jeg sa til døvetolken at han kan bare gå så møtes vi igjen om to timer. Min mor sa stadig til meg før da jeg var mindre at jeg måtte ikke snakke så høyt. Men den dagen var det komisk.
Da døvetolken gikk så sa min mor: Guri så kjekk og hyggelig han døvetolken er, jeg sa : hysj ikke snakk høyt for alle kan høre hva du sier. Dermed lo vi begge skikkelig, he he he:-)

Det var uvante lyder rundt meg men jeg var veldig obs på hvor lyden kom fra og det var veldig morsomt -
uvant å høre skarpe lyder og ekko lyder.
Så fikk jeg se en mann som satt og spilte piano og sånt har jeg glemt for det var mange mange år siden jeg har hørt piano.
Jeg satt og hørte på mens tårene trillet nedover meg. Helt uforglemmelig.

Etterhvert ble jeg vant med lyden og var obs - med en gang jeg hørte noe så måtte jeg se hva det er.
Det var mange lyder som jeg har aldri i mitt liv hørt før eks - en liten bekk som rant og det kunne jeg nå. Jeg føler at jeg kunne høre mye bedre enn jeg hørte før da jeg var liten. Det er kjempe stor glede for meg.
En dag jeg satt inne i leiligheten i 3.etg. og plutselig hørte jeg en lyd som jeg har aldri hørt før og tenkte : det er ikke tog porten det er en annen lyd . Jeg måtte gå bort til vinduet for å kikke..
Jeg fikk helt sjokk da jeg fikk se at det er isbilen. Er det mulig ? tenkte jeg og tårer trillet nedover kinnet. Helt ufattelig ! Jeg har ikke angret et sekund på at jeg tok Ci.

Det eneste jeg fortsatt sliter med at jeg har ikke samme glede av musikk som jeg har hørt før , jeg må øve meg på å høre på for å få den gleden tilbake, og det skal jeg trene på fremover.

 

Nå har jeg vært veldig plaget av øresus etter at jeg ble operert og det blir av og til en hverdags øresus, så jeg har vurdert å ta operasjon på andre øret for å balansere begge ørene mine. Prøvde å bruke vanlig høreapparat på andre øre men det nyttet ikke så jeg har vurdert og kommer å søke om det.

 

'Takket være CI har jeg igjen stor glede å høre mye igjen men har mye å lære- når det gjelder oppfattelse evne så må jeg trenes opp igjen etter i mange år. Det står jeg på. Jeg kan oppfatte folk når de prater tydelig eller fort, lyden gir meg trygghet. Takker for at dette tilbudet fantes for når synet mitt blir dårligere så har jeg lyden å glede meg over:-)

 

 

Klem fra Gry Enggrav.