Jeg mistet mesteparten av hørselen da jeg var 5 1/2 år. Hvorfor har jeg ikke fått noe skikkelig svar på. I barneskolen gikk jeg gjennom audiopedagogiske treninger som taletrening og hørselstrening. Det siste følte jeg at jeg ikke hadde så stor utbytte av, så da jeg var ca 11-12 år følte jeg at nå var det som å stange til veggen så jeg gråt lenge før læreren skjønte det ikke hadde noen hensikt for meg å fortsette med dette.

Gjennom oppveksten lærte jeg meg å lese lynraskt på munnen. Det var min mest naturlige måte å oppfatte på.( Jeg var veldig nysgjerrig av meg ;) ) Jeg hadde ellers helt normal stemmeleie og språk, men snakket nasalt. (Snakket i nesen)

På skolen hadde vi også FM-utstyr,dvs: Teleslynger, tilkoblet til en mikrofon læreren hadde på seg. Men uten munnavlesning fikk jeg ikke noe med meg. Lyder kunne jeg høre både her og der, mest bass og mørke lyder, men de lyse lydene kunne jeg ikke høre, feks fuglene, men hvorfor savne noe man aldri hadde "hørt" før, eller husket?
Til tross for det identifiserte jeg meg aldri som døv.

Jeg gikk gjennom barndommen og ungdomstiden med en identitet: Tunghørt. Da jeg var ca 14 år, ble jeg kjent med døvemiljøet, hadde tatt tegnspråk kurs men det var ikke så veldig lett siden jeg var vant til munnavlesning og mange døve har tendenser til å kun bruke tegnspråket, så det var en stor overgang for meg.

Det ble lettere å kommunisere da jeg begynte på Bjørkåsen Vg skole for døve og tunghørte, og fikk delta i det døve miljøet. Først da fikk eg "teken" på tegnspråket, men jeg var fremdeles avhengig av munnavlesning og stemme.

Jeg oppdaget også at stemmen min ble dårligere hvis jeg var for mye sammen med døve for jeg glemte å bruke stemmen min, og kun brukte tegn. Så det ble en del kjeft å få når jeg dro hjem på besøk.
Men stort sett etter videregående var omgangskretsen min de hørende.

I 20 års alderen kom jeg tilbake til tunghørt-miljøet, og vi dannet Bergen Hørselshemmedes ungdomsklubb. Jeg ble med i styret der, og da ble det endel reiser og møter. Og fikk føle skrekken sterkt på kroppen da jeg så at det var utlagt mikrofoner rundom. Lurte da på hvordan jeg skulle klare å "redde ansiktet " og i det hele tatt få med meg noe.
Men jeg ble reddet gang på gang, for på møtene var det skrivetolker.

Hver eneste dag ble øynene mine brukt til å få med seg alt, enten via jobben eller privat. På jobben var det ofte områdemøter, og det var en jobb bare det å følge med hva hver eneste en sa, for ingen har like munnbevegelser eller tonefall!
Så en dag måtte eg bare innse det at eg hadde slitt ut øynene mine totalt, for jeg begynte å myse når jeg så på tv, eller hvis en person stod litt unna meg og snakket. (Jeg som kunne lese andres samtaler på lange avstander)

Jeg tok en tur til en optiker som sa jeg var blitt nærsynt,det var ikke så mye nedsatt,men for meg som brukte øynene som ører var det altfor mye. Fikk briller, men det var ikke godt nok. Merket jo da hvor liten nytte jeg hadde av hørselen min, at det egentlig var øynene som var ørene mine. Det gikk ut over psyken min å anstrenge seg så totalt for å få med seg alt som ble sagt på møtene. De kunne vare i ca 30 min, men jeg var totalt utslitt etterpå. Satt da resten av dagen med hodepine og nakkesmerter.

En dag i feb-95 var jeg så frustret over situasjonen på jobben spesielt, og orket ikke mer av dette. Jeg fant ut at jeg skulle ringe til Haukeland Sykehus og spørre om å få snakke med Dr. Ola Lind. Jeg gikk via en dame jeg kjente der oppe, og fikk da kontakt med han. Fikk time til en prat med Magda Lothe og en sjekk om jeg var "kandidat" ved å se på hørselsmålene mine, og de så da bra ut på papiret. Men uansett ville det ikke være svar å få før de hadde testet vibrasjonhårene i sneglehuset.

I mai ble den testen tatt, og da fikk jeg svar at de kunne ta det høyre øret som ikke var i bruk og som var "dårligst". Jeg ville helst ta det andre øret som var mest brukt og opptrent, men de anbefalte meg å spare på det i tilfelle operasjonen ville mislykkes. Jeg var da bare så overlykkelig over at jeg kom gjennom nåløyet for å si det sånn, så jeg svevde omtrent derifra etterpå.

I dag 8 år senere angrer eg kun på at eg ikke stod på mitt, angående valg av øre.

Så ble det bare å vente på brev om når operasjonen skulle skje. Jeg fikk et brev om at utstyret var under utvikling og var bedre enn det som allerede var ute på markedet, om jeg ville vente på det utstyret måtte jeg si ifra for da ville operasjonen bli tatt senere. Jeg sendte svar tilbake om at jeg ikke ville vente,og jeg gjorde rett i det, fordi det eneste nye med dette utstyret var at de hadde utviklet bedre strømtilførsel.
Så i august kom brevet om at operasjonen var satt til den 11. nov.1995.

Fredag 12.nov ble jeg vekket kl 0630 for da skulle jeg få en sovetablet før operasjonen, samtidig som de skulle barbere bort en stor del av det lange håret mitt rundt øret. Det var en rar følelse må jeg iallefall innrømme.
Kl.0800 lå jeg utenfor operasjonsalen og ventet på narkosen. Nå skjer det!

Lørdagsmorgen våknet jeg til en total stiv nakke på venstre siden.
Hadde sovet for lenge i samme stilling og rett ved et vindu hvor det kom trekk, så jeg låste den fullstendig.Litt senere kom det folk på besøk som var temmelig nysgjerrig på hvordan det hadde gått og hvordan jeg så ut,men de møtte bare en strålende blid jente sittende i senga.
Med en diger bandasje på hodet, og et stor SMIL.

Det tok sin tid å finne balansen igjen etter operasjonen. Anstrengte man seg for mye eller gikk for langt, skulle det lite til før man ble ganske svimmel og ør. Så man tok hver dag med ro, og jeg var glad jeg var på sykehuset og ikke hjemme. Her var jeg trygg hvis noe skulle skje.

Men de to siste dagene ble kjedelig,og jeg sender fremdeles mange varme tanker til tante Laila som ofret pausene sine nesten hver dag med å holde meg med selskap på røykerommet.
Og ho tok til og med KAFFIKANNA med!! Det var ikke så lett å få tak i kaffi der oppe. *smiler*
Men jeg var glad da jeg fikk klarsignal om å reise hjem fredag 19.nov. Før jeg ble utskreven, sjekket de stingene, som så veldig bra ut,og fikk beskjed om at de skulle taes tirs.17 nov.

6 uker etterpå, den 22.des var jeg igjen på Haukeland, og denne gangen for å tilkoble elektrodene. Hver eneste 22 elektrode ble åpnet før de ble slått sammen til en bølgelyd slik at de ikke kolliderte smed hverandre i lydnivå.

Det var rare lyder for meg, helt totalt ukjente lyder. Selv om elektrodene ble justert ganske sterkt opp uten at ansiktsnerven reagerte, var det vanskelig for meg å avgjøre om de var for sterke. Jeg prøvde så godt jeg kunne å få dem noenlunde lik.

Alt var så nytt, og jeg var så overlykkelig for at jeg hadde fått apparatet før julaften. "Nå kan jeg høre julesangene på tv til jul" tenkte jeg og satte meg inn i bilen. I fryd og glede over å ha fått apparatet begynte jeg å le, men like fort sluttet jeg med det. Jeg kvapp sånn av min egen latter for lydnivået var ganske så høyt, men tenkte det var pga at jeg satt inni i en liten bil.

Jeg kjørte videre og parkerte bilen utenfor et hus hvor jeg hadde et ærend.
Da jeg smalt døren igjen, kvapp jeg til pga smellet fra døren og satte opp et skikkelig grimase fjes.
"Uffda, dette er sterke saker" tenkte jeg, og ikke før jeg hadde tenkt tanken, så kjørte en trailer forbi, og da stivnet jeg totalt til, og fjeset ble et forvridd gummifjes.
Det var grusomme sterke lyder dette her!! Magnet roret ble fort revet av, og jeg igjen ble helt døv.

Jeg tok det på igjen da jeg kom hjem til min søster, for jeg tenkte at jeg ikke skulle gi opp så lett og mente dette måtte være en tilvenningsprosses.
Jeg satt i stuen og prøvde meg frem på lydnivået, mens min søster romstrete ute på kjøkkenet.
Da jeg følte ut fra stemmeleiet mitt at apparatet var bra justert nå, så tok det ikke lang tid før jeg vrengte det av meg igjen. Jeg fikk dobbeltsyn og ble kvalm, for det jeg reagerte på , var at min søster som stod på kjøkkenet, tok fram brødet, og tok brødpapiret av.
Det var helt grusomt å høre på papirfiklingen, selv om hun bare tok det ut.

Da mente jeg at elektrodene var rett og slett for høyt justert,så jeg nektet å bruke det mer før jeg hadde fått det nedjustert.