I begynnelsen av januar begynte treningen, men fikk først justert ned lydnivået på elektrodene.
Treningen bestod av å lese inn noe på kassett og merke seg uttalelsen før og etter. Jeg hørte godt forskjellen på hvordan jeg uttalte ord med S i. Stemmen min endret form. Jeg snakket mye klarere og mindre nasalt og merket at jeg fikk bedre kontroll over stemmenivået.
(Snakket høyere før)

Jeg var enda ikke helt fornøyd med lydnivået, syns det ble for lavt, og metallisk for jeg hørte ikke min egen stemme når jeg snakket. Fikk det justert en gang til, og fortsatte treningen, nå med setninger.
Men jeg oppdaget at jeg hadde problemer med å prøve å lytte, siden jeg tross alt var vant med munnavlesning.

Ellers skulle jeg øve på å oppfatte et av fire ord på et ark uten å se på munnen.
Det var ingen problem å få med seg hvilke av fire setninger som ble lest opp, så lenge jeg hadde arket foran meg. Men når audiopedagogen Magda Lothe tok en stikkprøve på meg, hørte jeg ikke hva hun sa og ble usikker, men oppfattet raskt at den setningen stod ikke på arket.
Treningen pågikk i ca 14 dager før jeg ble sendt ut på "egen hånd"

Tiden gikk, men jeg var fremdeles ikke fornøyd med lyden. Det var noe som manglet, men jeg klarte ikke å sette fingen på hva det var.
Prøvde å forklare at jeg syntes det hørtes ut som et stort hull i lyden, som i et vaakum. Jeg syns det var rart å sitte å høre på folk som satte fra seg koppen på bordet og det klirret sterkt og godt, men stemmen til sidemannen fikk jeg ikke inn i det hele tatt. Den var så langt unna lissom.

Jeg gikk opp på Haukeland flere ganger og de prøvde mange muligheter.
Men de så meg igjen enten en eller to mnd senere og slik holdt jeg det gående i et år.

Etter hvert fikk jeg en liten formening om hva hver enkelt elektrode bestod av og betydde, så en dag gikk jeg opp og ba om ny justering, vel 1 år senere.
Jeg spurte meg for først, og fikk forklart at det var riktig slik jeg hadde oppfattet det selv hvordan de fungerte.

Da mente jeg at den mørkeste svake og den lyseste svake elektroden var justert altfor lavt mens den mørke sterkeste og lyse sterkeste elektroden var for høy siden jeg ikke likte å høre nøkkelristing eller vannspruten fra springen. Jeg ba dem sette opp de svakeste elektrodene og sette ned de sterkeste ytre elektrodene

De mente dette ikke gikk an, men jeg spurte dem da om det ville skade å prøve. Da vi hadde gjort dette, så hørte jeg både min egen og legens stemme der den skulle være!!!
Jeg ristet med nøklene og det var ikke ubehagelig lenger, lot vannet renne fra springen, og følte endelig ingen ubehag av å høre det. Så der hadde jeg endelig funnet løsningen!!! Det var deilig å høre sin egen stemme der hvor jeg stod, og ikke et stykke utenfor meg.

Mine første opplevelser med fuglesang må eg dessverre si, ble en skuffelse. Ikke selve lyden. men min barndomsoppfatning har i alle år vært slik som det står i barnebøkene,at fuglene sier PIP PIP. Stor ble skuffelsene da det gikk opp for meg at min erfaring jeg har blitt lært gjennom årene av de voksne og bøkene, ikke var riktig *smiler* for fuglene plystret glad i vei de. Og kråkene sa KraKra ;)

Nå hørte jeg til og med når noen ropte navnet mitt. Jeg husker en episode på jobben hvor en arbeidskollega ropte på meg, mens jeg satt med ryggen til. Han ga meg et nydelig kompliment,og hadde det vært en annen dag ville jeg blitt smigret opp til hårroten. Men det eneste jeg svevde på da, var at jeg hadde oppfattet navnet mitt og ikke "noen som roper ett eller annet"
Det var en sterk og en uforklarlig følelse !

En annen opplevelse jeg hadde, var da jeg satt foran datamaskinen en kveld, og det var helt stille i huset. Jeg rullet meg en røyk, og hørte plutselig en rar lyd. Kunne ikke skjønne hva det var for noe, så jeg tok en sjekk i leiligheten. Men lyden var borte. Gjorde meg ferdig med å rulle, da jeg hørte lyden igjen. Jeg skjønte enda ingenting, men lyden hadde gitt seg.
Da jeg tok opp røyken for å gjøre meg ferdig en gang til, så oppdaget jeg at det egentlig var sigarettpapiret jeg hadde hørt. Det var første gangen jeg hadde hørt lyden av et sigarettpapir, så jeg satt lenge og måpte og lo!
Det har vært mange morsomme episoder etter det.

Musikk har alltid vært min store interesse gjennom årenes løp.
Jeg skjønner idag hva jeg har gått glipp av: instrumentene, stemmen.
Før var jeg kun opptatt av sangtekstene. Om den personen hadde en fløyelsmyk stemme, hjalp det ikke meg. Idag får jeg gåsehud.

Min venninne Heidi som hadde gjennomgått dette her før, dro meg med seg på en pianobar etter at hun hadde blitt operert. Jeg fikk "hetta" av å høre på det men holdt ut for hennes del, samtidig som jeg gledet meg bare til å gå derifra.
Men da jeg hørte et pianospill på tv etter at jeg ble operert, satt jeg i stolen og måpte samtidig som hårene reiste seg på armene og ryggen :-)

Men dette må her ikke tolkes som at jeg hører totalt alt no. Om man skal sammenligne meg og en hørende sitte og høre på Celine Dion, vil den hørende's oppfattelse av stemmen hennes være på skalaen 10 mot min 6-er. Men man kan si skalaen min før operasjonen stod på 2 i å oppfange stemmer.

Telefonen har alltid vært min største skrekk. Er livredd for å misforstå og oppfatte feil. Men jeg prøver så godt jeg kan idag, noen ganger går det ganske bra, mens andre dager får jeg hjernteppe.Det går best med de jeg kjenner stemmen best til.
Går jeg ellers inn for å prøve å lytte, så blokkerer jeg meg totalt. Men sitter jeg i bilen og er opptatt av å kjøre, kan jeg plutselig få med meg hva de andre i bilen snakker om. Så enkelte ganger fanger jeg bare opp hva som blir sagt, så sant jeg ikke går inn for å lytte.

Nei som du sikkert skjønner, så fins det overhode ikke tvil om hvordan livet mitt har endret seg til det bedre etterpå! Jeg er psykisk blitt mer sterkere sosialt. Hører ordene bedre nå, og munnavlesningen kommer enda mer kjappere og mer til nytte!