August-brev fra Thorbjørn ....................

Landets største CI-familie

Ved feriens begynnelse fikk jeg anledning til å besøke Stavanger-jenta Britt Jøsang på Haukeland. Det var kvelden før hun skulle opereres. (Jeg kaller henne jente, selv om hun har fire barn, for hun ser fremdeles ”jentete” ut.) – Så var jeg jo spent på hvordan det gikk videre med henne. Hun ville ha CI, og hun fikk viljen sin. Hun har brukt høreapparat fra hun var barn, og hun mente at hun ville få bedre hørselsutbytte med CI…

4. august fikk jeg SMS fra henne: ”Jeg har fått lyden på nå. Litt kaos i hodet. Ligner litt på øresus. Sitter nå på flyplassen.” – Ja, da satt hun altså på Flesland for å gå på flyet hjem, og at hun der og da følte ”litt kaos i hodet”, er vel normalt. Så håper vi det blir mindre kaos etter hvert og at hun føler det er fordeler med CI. Hvis jeg husker riktig, har tre av hennes barn CI, så dette er nå landets største CI-familie!
   
Lett å miste ”hengeren”

Jeg har nevnt før problemet med at apparatet faller av eller hopper over for eksempel på paraplystangen eller en ståltråd fordi nakent stål trekker til seg magnetskiven sterkere enn implantatet under huden.

En av dere har nevnt at dette er blitt rettet på med en ekstra ”magnetskive”. Det fikk også jeg ordnet meget tidlig på RH, men det er ikke godt nok. Så fikk jeg vite om en ”dings” (en propp) som skal holde apparatet på plass. Dette demonstrerte Evy T. for meg i sommer, og det er tydelig at jeg trenger en slik, kanskje fordi jeg er tykk i hodet?

Ja, noen ganger i sommer, når jeg har luket i hagen og altså stått med hodet ned, har apparatet løsnet og falt ned. Et par ganger var det litt problematisk, for jeg hadde søle på hendene. Jeg fant ut at det var best å la apparatet ligge inne når jeg skulle ”stå på hodet”. Og jeg pleier ikke å ha apparatet på meg når jeg tar joggeturer, slik som Mia M. T. forteller at hun gjør.

Men: Jeg må nok få meg en festepropp!

En dag var jeg virkelig svineheldig: Jeg var i vedskjulet på landet og krabbet oppå noen høye vedranker. Plutselig datt apparatet av meg, men rett ned i hånden min! Hvis jeg ikke hadde fått det i hånden, så hadde det forsvunnet dypt ned slik at jeg måtte fjerne tre halvannen meter høye vedranker for å få tak i det igjen. Det ville antakelig tatt to fulle dagers arbeid.

Altså: Vi må få skikkelig feste for apparatet. (Tenk om det faller ned i en utedass…)
I beit for batterier?
 

Jeg oppbevarer batteriene mine i kjøleskapet. Et brett med batterier har jeg alltid med meg i stresskofferten som er min følgesvenn overalt. Naturligvis passer jeg på å bestille ny beholdning i god tid. Det har aldri vært noe problem for meg.

I sommer, da jeg skulle være borte i lang tid, var det selvfølgelig viktig at jeg tok med meg batterier nok for hele ferien… Men jeg bommet!

Mens jeg lurte på hvordan jeg skulle løse problemet, for eksempel sende SMS til en datter og be henne gå i kjøleskapet hjemme og sende meg et brett i posten, fikk vi (min kone og jeg) invitasjon til å besøke CI-Evy hjemme i Ullern, og der fikk jeg låne et brett med 12 batterier. Så var problemet løst.

Det er vel flott at det bor andre med CI i nærheten, slik at vi kan hjelpe hverandre i et knipetak!

– Forresten formante Evy meg til alltid å ha et brett med batterier i bilen. Jeg har ikke alltid stresskofferten med meg når jeg drar på besøk eller på handletur, og da risikerer jeg plutselig å bli stokk døv. Så nå har jeg fulgt Evys råd. Kanskje jeg snart blir stoppet av en CI-bruker som spør om å få låne batterier???