Jeg synes jeg må skynde meg å kommentere noe Sigrun skriver. Hun gir leserne inntrykk av at det er (bare) NDF som driver arbeid for døvblitte/sterkt tunghørtblitte (døvblittegrupper) her i landet. Hun nevner iallfall ikke noe annet. Men både HLF og NDF har hatt ”døvblittseksjoner” sentralt, og lokale avdelinger. I flere år har det vært arbeidet for en sammenslåing av de to ”seksjonene”. Det har også jeg vært en del med på. Jeg har bl.a. vært sekretær i en felles studiegruppe, ledet av Gerd Dåvøy (HLF), som laget en lengre betenkning omkring dette. Jeg gjorde meg da til talsmann for at de døvblitte burde bryte ut av begge forbundene og stifte sitt eget forbund.
Nå er samarbeidet mellom de to organisasjonene kommet så langt at de to forbundenes sentrale ”døvblittseksjoner” er slått sammen til Døvblittes fellesforum, som et forsøksprosjekt. Verken NDF eller HLF har for tiden noen sentral døvblitt organisasjon med eget styre, slik som tidligere, som vi kan forholde oss til. Istedenfor å diskutere om vi skal knytte oss til den ene eller den andre organisasjonen, bør vi heller vurdere en tilknytning til Døvblittes fellesforum (tilnærmet som i Sverige), alternativt en egen organisasjon (som i Danmark). Jeg kan ikke se noen annen brukbar løsning, med det kjennskapet jeg har til organisasjonene våre. Men jeg er usikker på om Døvblittes fellesforum kan bli et effektivt instrument.
Det var også Døvblittes fellesforum som arrangerte det likemannskurset som jeg har rapportert fra, og hvor 9 av 19 deltakere var voksne CI-brukere. Døvblittes fellesforum synes allerede å ha tatt CI-brukerne ”under sine vinger”. Døvblittes fellesforum ligger også langt foran de to hovedorganisasjonene (NDF/HLF) når det gjelder likemannsarbeid. Døvblittes fellesforum har for lengst opprettet nasjonalt likemannsutvalg, med ”vår” Elin K. Olsen som leder, og hun ledet kurset. De fleste deltakerne var HLF-medlemmer.
Jeg kan ikke skjønne hvorfor Sigrun framstiller det slik at HLF ikke viser interesse for CI-gruppen. Hun ble kanskje påvirket av at vi på NDF-kurset hadde et innslag fra en fersk person fra HLF, som var dårlig orientert om situasjonen.
Det jeg har gjort for CI-brukere er rent privat.
Hvis vi sammenligner Briskeby kompetansesenter (”HLFs kurssenter”) og Ål (NDFs kurssenter), så er Briskeby langt mer opptatt av døvblitte og CI-brukerne enn Ål. Det kan flere CI-brukere bekrefte. Jeg har vært på Briskeby og opplevd det sterkt. De har også gjennomført en samling av CI-brukere.
Jeg kan altså godt tenke meg en ”CI-avdeling” under Døvblittes fellesforum. Da behøver vi ikke å dele oss. Men betingelsen må være at CI-brukernes interesser blir skikkelig ivaretatt, - ikke med løfter om kjærlighet, men i handling. At én i NDFs ledelse er positiv, betyr ikke at NDF er positiv. Så blåøyde er vi vel ikke?
Dessuten mener jeg at Døvblittes fellesforum, hvis det blir permanent, bør utgi eget informasjonsblad, for verken Døves Tidsskrift eller Din Hørsel dekker behovet for døvblitte og CI-brukere, og vi tilhører ikke en språklig og kulturell minoritet i samfunnet. Det har jeg sagt fra om.
Jeg vil minne om at CI-brukerne i Sverige og Danmark har organisert seg. I Sverige under Hörselfrämjandets Riksförbund (tilsvarende HLF), som Cochlea Implantat Föreningen, med eget styre, i Danmark som egen organisasjon, Cochlear Implant Foreningen.
Verken i Danmark eller Sverige har døveforbundene vist interesse for å ivareta døvblittes og CI-brukernes interesser, etter de opplysningene jeg har, mens tunghørtforbundene i begge landene har ”seksjoner” for døvblitte. I Sverige fant CI-gruppen det best å organisere seg under døvblitteseksjonen i HFR, men med eget styre og årsmøte. I Danmark ønsket CI-gruppen ikke å være tilsluttet døvblevne-gruppen i Landsforeningen for bedre hørelse, så nå driver de helt for seg selv.
Jeg har vært med i NDF i alle mine voksne år, og jeg er for tiden leder i forbundets lovkomité og i forbundets seniorutvalg. Men her er det spørsmål om hva som er best for de voksne med CI. Det er en spesialgruppe. I NDF og HLF vil livet gå videre uansett hvordan CI-gruppen organiserer seg.
Skal vi organisere oss (og det bør vi nok), må vi først få alle fakta på bordet, og få til et møte på landsbasis (det skal vi nok klare å finansiere) og så avgjøre saken ved avstemning. De som ikke kan møte, bør få stemme på annen måte. Vi må være så fleksible at det blir bred enighet.
Jeg synes ikke vi skal forhaste oss, for her er det viktig at vi kan holde sammen så mange som mulig, uten at noen skal føle press eller bli engstelige for å bli kuppet inn i en organisasjon.
Hilsen Thorbjørn Johan S.